Av Carl Einar Traaen

Det var tirsdag. Vi satt ved et bord under Tukthusmuren. De var fire og jeg var i midten. Omringet. Tukthusmuren gikk stor og stigende over meg og foran meg satt Pompel og Pilt.

Han som het Finn beveget seg litt rart og fortalte at han fem på åtte morgenen fø¸r hadde tatt en morgengjesp og strukket seg da nakken plutselig sa "knekk". Nå satt han der uten å kunne vri hodet til venstre.

Til venstre for Finn satt Per Henrik som fortalte at fem på åtte morgenen før låste nakken hans seg. Nå var han sykmeldt og kunne ikke vri hodet til høyre. Begge gutta var tydelig berørt av den andres ord. Per Henrik trakk opp ermet og pekte på armen:
- Ståpels, sa han

Resten av denne middagen vred de hele overkroppen henholdsvis til venstre og høyre hver gang den andre pratet.
- Pompel og Pilt, sa Frank.

Noe får disse vitnesbyrdene hadde Robert kommet, en halvtime for sent. Gutta var ikke irriterte over det. De var tvert i mot medfølende på en helt troverdig måte. Det likte jeg! Jeg spiste pizza.

Om jeg kunne synge, spurte de ikke om. Per Henrik hadde visst gitt dem en uttalelse etter at han hadde møtt meg en tidlig søndag morgen i Trefoldighetskirken. Da trives stemmen min best nede i kontra-oktav, og helst under en dyne.

Først 3.juledag fikk jeg synge. Fire låter fra en cd jeg fikk levert noen dager før. Noter? Ikke disse gutta, nei!

Debuten i et fullstappet Stavanger Konserthus var småfrustrert oppløftende. Jeg kunne likegodt sittet med mic'en min blant publikum, følte jeg. Hva jeg skulle synge, visste jeg. Men å henge med på alle bevegelsene de andre bjellene gjorde på scenen, som ingen hadde fortalt meg om, ga frustrerende klare assosiasjoner til den ene gangen jeg møtte til aerobic på Sats.